Full historie:
Det finnes dager i Fargeland som er vanlige dager, hvor solen skinner gult og gresset er grønt. Og så finnes det dager som i dag. Dager hvor luften nærmest dirrer av forventning, hvor solen ser ut til å skinne i minst fire ekstra farger, og hvor hver eneste innbygger, fra de minste maurene til de største elefantene, har samlet seg på den store stadion.

Det var klart for årets definitive høydepunkt: Fargeland-stafetten.

Dette var ikke en vanlig kjedelig stafett hvor man bare løper rundt i ring og gir en pinne til nestemann. Å nei. I Fargeland måtte ting gjøres med stil, farge og en god dose galskap. For å vinne Fargeland-stafetten hjalp det ikke bare å være rask. Man måtte være kreativ, smart, litt heldig, og ikke redd for å bli klissete på fingrene.

Fem lag hadde våget å melde seg på i år. Konkurransen var hardere enn noensinne.

Fargefanten sto ved startstreken og trippet. Han rettet på det grønne skjerfet sitt, og den gylne F-medaljongen blinket om kapp med solen. Han var ankermannen på laget sitt, som de hadde kalt «Regnbue-Racerne».

Laget hans var en herlig blanding av talenter. De hadde Rosaluna, den rosa elefant-kaninen som var så kreativ at hun kunne få en gråstein til å se ut som et kunstverk. De hadde Oddvar Struts, som kunne løpe fortere enn sin egen skygge (noe som ofte skremte ham). De hadde Barry, den treige flodhesten, som var sterk som et fjell og like vanskelig å flytte på. Og de hadde Morten Murer-mus, som var liten, men uhyre nøyaktig.

Men det var ett lag alle snakket om. «Lag Lynet». Og grunnen til bekymringen sto litt bortenfor Fargefanten og tøyde ut de lange, senete beina sine med et overlegent glis om munnen: Geparden Rask.

Rask var ikke fra Fargeland opprinnelig. Han hadde flyttet hit fordi han hadde hørt at ingen kunne slå ham i løping her. Han var lynrask, men han var også kjent for å ta snarveier og for å hate alt som tok tid – som for eksempel å male pent.

Borgermester Dunkel sto på podiet, iført sin fineste dress som for anledningen var spraglete i rødt, hvitt og blått. Han hevet startpistolen – en spesiallaget blunderbuss som var ladd med en gigantisk malingspatron.

«Er lagene klare?» ropte han utover stadion.

Et brøl fra publikum var svaret.

«På plass... ferdig... MALE!»

SPLAT!

En enorm klyse med knallgrønn maling skjøt ut av pistolen og traff en blink midt på banen. Stafetten var i gang!

Første Etappe: Farge-kaoset

Det var Oddvar Struts som skulle løpe første etappe for Regnbue-Racerne. Planen var enkel: Bruk farten hans til å få et forsprang frem til første oppgavestasjon.

Oddvar satte av gårde som en rakett på to bein. Halsen hans strakte seg fremover, og de lange beina gikk som trommestikker. Han lå skulder ved skulder med reven fra Lag Lynet. De ankom første stasjon samtidig.

Oppgaven sto skrevet på et stort skilt: BLAND FARGEN LILLA.

Foran dem sto store bøtter med rødt, blått, gult, hvitt og svart. Og en tom bøtte i midten.

Oddvar fikk panikk. Han var rask i beina, men av og til litt treg i hodet når han ble stresset. «Lilla? Lilla?» klukket han hysterisk og begynte å flakse med vingene. «Er det gult og litt svart? Nei, vent, det blir bæsj-farge!»

Reven fra Lag Lynet var allerede i gang. Han helte rødt og blått i bøtta si med presise bevegelser.

«Tenk, Oddvar, tenk!» ropte Fargefanten fra sidelinjen. «Hva smaker druer?»

«Druer er... RØDE og BLÅ!» snublet Oddvar frem. Han grep en bøtte med rødt og en med blått, men i sin iver snublet han i sine egne lange føtter. PLASK!

Han landet med nebbet først i den røde malingen, og vingene i den blå. Da han reiste seg opp, dryppende våt, rant fargene sammen på magen hans. Det ble en perfekt, dyp lilla.

Dommeren, en streng ugle med briller, myste på Oddvars mage. «Godkjent,» sa ugla tørt.

Oddvar grep stafettpinnen – som i år var en gigantisk, fargerik malerkost – og satte av gårde mot vekslingen, nå farget som en lilla vind. Han vekslet bare sekunder bak reven.

Andre Etappe: Det lille huset på prærien

Barry Flodhest sto klar. Han tok imot malerkosten fra Oddvar med sin store, tunge lunte.

«Nå gjelder det, Barry!» peste Oddvar.

Barry nikket langsomt. Så begynte han å løpe. Eller, «løpe» var kanskje å ta hardt i. Det var mer en majestetisk lunting som fikk bakken til å riste lett.

Lag Lynet hadde en grevling på denne etappen, som pilte av gårde. Da Barry endelig kom frem til andre stasjon, var grevlingen allerede halvferdig med oppgaven.

Foran dem sto to små lekehus i ubehandlet treverk. Oppgaven: MAL HUSET. DET MÅ VÆRE DEKKENDE OG PENT.

Grevlingen malte fort, men slurvete. Det dryppet og rant, og han bommet på karmene. Barry, derimot, var stor og tung, men han hadde en utrolig stødig hånd. Han dyppet den store kosten i spannet med solgul maling.

Med rolige, brede strøk begynte han å male veggene. Han brukte sin enorme kropp til å skygge for solen slik at malingen ikke tørket for fort, og han brukte halen sin til å børste vekk støv før han malte. Det gikk sakte. Fryktelig sakte. Publikum holdt pusten.

Grevlingen ble ferdig først, men dommerugla ristet på hodet. «For mye søl. Underkjent. Mal om den ene veggen.»

Grevlingen freste irritert. Mens han klattet på mer maling, la Barry siste hånd på verket. Hans lille hus skinte perfekt gult, uten en eneste dråpe på avveie.

«Godkjent!» sa ugla.

Barry luntet videre. Han hadde tatt igjen forspranget!

Tredje Etappe: Nesen bestemmer

Morten Murer-mus tok imot den enorme kosten. Den var nesten tre ganger så stor som ham, men Morten var sterkere enn han så ut. Han pilte av gårde til tredje stasjon.

Her luktet det... rart. Det sto flasker med essenser, krydderkrukker og blomster overalt. Oppgaven: LAG EN FARGE SOM LUKTER GODT.

Lag Lynet hadde en skunk på denne etappen. Skunken, som het Stinke-Lars, var kjent for å ha dårlig luktesans (av naturlige årsaker). Han blandet sammen en brun guffe og helte oppi en hel flaske med "Eau de Gammel Sokk"-parfyme. Dommerugla brakk seg nesten da hun luktet på den.

Morten Murer-mus, med sin følsomme nese, gikk metodisk til verks. Han fant en nydelig, lyserosa maling. Så knuste han ferske jordbær i en morter, rev litt sitronskall, og drysset oppi litt vaniljepulver. Han rørte det forsiktig inn i malingen.

Han holdt bøtta opp til dommeren. Ugla tok en forsiktig snus, og øynene rullet bakover i behag. «Himmelsk! Det lukter sommerferie og bestemor-klemmer! Godkjent med stjerne i boka!»

Morten pilte videre. Regnbue-Racerne ledet nå!

Fjerde Etappe: En gave til sjefen

Rosaluna sto klar. Hun tok imot kosten fra den lille musa og danset av gårde mot fjerde stasjon. Hun visste at dette var hennes sjanse til å skinne.

Her ventet papirruller, lim, glitter, bånd og en eske. Oppgaven: LAG GAVEPAPIR, PAKK INN GAVEN OG OVERLEVER DEN TIL BORGERMESTEREN.

Lag Lynets deltaker, en utålmodig ape, rev av et stykke papir, tegnet noen kruseduller med en fargestift, teipet esken slurvete sammen og løp mot borgermesteren som satt på en trone ved enden av stasjonen. Borgermesteren rynket på nesen av den stygge pakken, men nikket motvillig godkjent. Apen vekslet med Geparden Rask.

Rask føk av gårde som et olja lyn.

Rosaluna nektet å stresse. Hun visste at Rask var rask, men hun visste også at kvalitet tar tid. Hun fant frem sjablonger og svamper. Hun trykket nydelige mønstre av stjerner og hjerter i gull og sølv på et dypblått papir. Hun brettet hjørnene med militær presisjon. Til slutt lagde hun en enorm, komplisert sløyfe av regnbuebånd som hun festet på toppen.

Det var den vakreste gaven i Fargelands historie.

Hun løp elegant bort til Borgermesteren og neide dypt mens hun overrakte den. Borgermester Dunkel fikk tårer i øynene. «Å, Rosaluna, den er for vakker til å åpnes!» hulket han. «Godkjent! Godkjent!»

Rosaluna snudde seg og løp mot vekslingen. Men hun hadde brukt tid. Mye tid.

Femte Etappe: Den store finalen

Da Fargefanten grep malerkosten fra Rosaluna, var Geparden Rask allerede en liten prikk i det fjerne. Han var nesten halvveis rundt den siste, lange løpeetappen.

Publikum sukket. Det så håpløst ut. Rask var rett og slett for rask.

Men Fargefanten ga ikke opp. Han tenkte på Oddvar som ble lilla, Barry som malte så pent, Mortens nydelige duft, og Rosalunas fantastiske gave. De hadde jobbet så hardt.

Han satte opp farten. De små beina hans gikk som trommestikker. F-medaljongen slo mot brystkassen hans. Han løp fortere enn han noen gang hadde gjort før.

Langt der fremme begynte Rask å bli sliten. Han var vant til korte spurter, ikke lange stafettetapper etter å ha ventet lenge. Han snudde seg og så en oransje flekk som nærmet seg urovekkende fort.

Rask fikk panikk. Han prøvde å øke farten, men beina var tunge som bly. Han så målstreken – et stort banner av kreppapir. Han var så nær!

Men i sin iver etter å vinne, så ikke Rask den lille dammen av grønn maling som hadde ligget igjen etter startskuddet.

Han tråkket rett i den. Foten skled.

Rask veivet med armene, mistet balansen, og gikk over ende i en spektakulær salto. Han skled bortover gresset på magen, bare meter fra målstreken.

Fargefanten så sin sjanse. Han presset ut de aller siste kreftene. Han suste forbi den skliende geparden, hoppet over den grønne malingsdammen, og strakte malerkosten fremfor seg.

RITSJ!

Han brøt målbåndet!

Stadion eksploderte i jubel. Det var utrolig! Regnbue-Racerne hadde vunnet!

Fargefanten deiset i bakken, utslitt, men lykkelig. Lagkameratene hans kom løpende og kastet seg over ham i en stor, fargerik klynge. Oddvar var fortsatt litt lilla, Barry hadde gul maling på halen, Morten luktet jordbær, og Rosaluna strålte.

Geparden Rask reiste seg opp, dekket av gress og grønn maling. Han så sur ut, men så gikk han bort til Fargefanten.

«Greit,» peste Rask. «Du er kanskje ikke raskest. Men laget ditt... dere er best til å være fargerike. Gratulerer.»

Den kvelden ble det feiret i Fargeland som aldri før. Borgermesteren åpnet til og med gaven fra Rosaluna (det var en ny, og enda mer fargerik ordførerkjede), og alle var enige om at det ikke alltid er den raskeste som vinner – noen ganger er det den som tør å være mest fargerik på veien mot mål.